Kanskje du skal stå på ski til en hytte langt inni fjellheimen, eller kanskje bare gå til fots noen minutter fra togstasjonen gjennom en snøfonn med altfor mye bagasje og utstyr og ungeskrik og… Puh, jeg blir helt utslitt bare av å skrive om det… Da vil du helst slippe å bære med deg masse vinflasker. Som er tunge og tar plass og krever varsomhet og potensielt kan knuse og ødelegge hele høytiden. Det må være dette som er grunnen til at pappvin har blitt en ekte norsk påsketradisjon. Det er i hvert fall mange som liker å forsvare det slik, det at vi drikker så mye pappvin her i landet, det er jo grådig greit å ta med seg på hytten.

I de siste års påsker har jeg observert et økende utvalg av alternative vinemballasjer i polhyllene, som har det til felles at de er hendige å ta med seg på hytten. Pouch rommer gjerne litt mindre enn en BiB og er lettere å trykke ned i tursekken. Små lette aluminiumsbokser passer i en lomme og ser veldig forlokkende ut å glugge i seg i skibakken eller i solveggen. Da er livet fint. 

I tillegg er slik emballasje miljøvennlig, og det er det jo heldigvis flere og flere som er opptatt av. Nattverdens klimaekspert Linn Johnsen har skrevet om miljøaspektet her.

Men er vinen god da? Det er ikke til å stikke under stol at i denne kategorien er det mye skvip – men det må da finnes noe bra? For å gjøre livet lettere for deg, og meg selv også, har jeg testet påskevin, hyttevin, turvin, eller hva man skal kalle dem. Utvalget er gjort basert på min vinintuisjon, eller bare at jeg syns emballasjen var kul.

Katharina & Kai Wildmark

Wildmark-pouch’en er et samarbeid mellom to prominente vinmakere fra Rheinhessen, Katharina Wechsler og Kai Schätzel. Katharina er kvinnen bak de stilige Wechsler-vinene som alltid leverer bra. Kai kjenner du kanskje f.eks. fra vinmonopol-klassikeren Schätzel Riesling Kabinett, som figurerte på Nattverdens eksklusive liste over beste viner under 200-lappen. To favoritt-produsenter i én pose, dette lover bra.

Katharina & Kai Wildmark er økologisk, ufiltrert riesling, blanding av Katharina og Kai sine druer, blanding av to årganger. Grumsete gyllengul farge. Volatil i starten, gi den litt luft så roer den seg. Frisk og fruktig nese med epler og stikkelsbær med en oksidativ snert. Frisk og saftig i munnen med litt å tygge på i midtpartiet. En liten grapefrukt-bitterhet rensker opp på slutten. Enkel og gledelig og rett i nebbet, så lenge du ikke er allergisk mot funk.

Prisen er 329,90 for 1,5 liter hvilket tilsvarer en flaskepris på 165 kroner. Bra kjøp! 

Djuce Meinklang Kontext Orange

Jeg mener å kunne erindre at Djuce var navnet på mitt første mobilabonnement for 23 år siden, men det er også navnet på en ny, hipp vinlabel fra Sverige. De kjøper vin fra “noen av Europas beste vinprodusenter” og putter det i fasjonable og miljøvennlige bokser. Dagens vin er laget av velkjente Meinklang i Østerrike.

Djuce Meinklang Kontext Orange er oransjevin fremstilt av 40% welschriesling, 30% gewürztraminer, 30% pinot gris. Sitrus og modne epler i nesen. Leskende stil i munnen med gul frukt, urter og sumak. Litt daff… Litt plump… Til å være Meinklang hadde jeg forventet mer schwung.

Prisen er 99,90 for 25cl-boks, som tilsvarer en flaskepris på 299 kroner. Meinklangs egen oransjevin Mulatschak er en klart bedre vin som koster 210.

Djuce Meinklang Fizzy Rosé

Djuce Meinklang Fizzy Rosé dufter av rosa blomster med klementiner. Vennlig mousse. Frisk i munnen med bringebærdrops og jeg tror jeg kan skimte noen markjordbær hvis jeg myser litt. Enkel og forfriskende, men litt anonym altså.

Prisen er 89,90 for 25cl-boks, som tilsvarer flaskepris på 269 kroner. Høyt priset, men hvis rosa boblevin på boks er akkurat det du trenger så ikke la 89 kroner og 90 øre stoppe deg.

• Nattverden har tidligere besøkt Meinklang og andre vingårder rundt Neusiedler See her.

Underwood Pinot Noir

Oregon-pinot kan ofte være kjøligere og mer delikate enn sine californiske brødre og søstre. Og denne er et eksempel på dét, selv om den også er ganske røff i kantene. Når du spretter tab’en er det en fersk og levende duft som brer seg. Frisk med tilbakelent frukt i munnen, bjørnebær og plommer. Svale urter og laurbærblad. Ikke den mest presise, men sitter godt.  

Underwood Pinot Noir er for tiden på tilbud til kr 72,30 for 37,5cl-boks (før: 122,30). Det tilsvarer flaskepris på 144,60. Er du en av de som er ute etter billig amerikansk pinot noir, men har oppdaget at kvaliteten er laber? Her har du en som faktisk er god. Beste USA-pinot under 200?

Noen flere anbefalinger som jeg har omtalt tidligere:

• Brick & Mortar Sprudlevin
• Broc Love White
• Broc Love Red

Fjols til fjells

Når vi snakker om særegne norske påsketradisjoner så er vel Fjols til fjells selvskreven? Dette er en film jeg har sett circa hundre ganger i barndommen, jeg erindrer at NRK pleide å vise den hver påske. For et par år siden kom det en slags remake og/eller oppfølger, men den har jeg absolutt ingen tro på overhodet – det er selvfølgelig originalen fra 1957 som gjelder. Hvordan står den seg i dag?

På Hurlumhei høyfjellshotell møter vi hotellbestyrer Poppe, en nevrotisk og klønete type spilt av Leif Juster – midt i mellom en slags proto-Basil Fawlty og en stumfilm-komiker. Det store problemet hans er at to av gjestene ser helt like ut, så Poppe tror de er samme person, og utav det oppstår en helsprø rekke misforståelser og intriger. 

Filmen drives av et manus som er fullproppet av vittige replikker og ordkløverier, bygd opp som en rekke sketsjer. Dette gir et trivelig rammeverk for den ganske unike komiske begavelsen som er Leif Juster – han får virkelig utfolde seg i denne rollen, og det er dét filmen handler om. Unni Bernhoft er også strålende i rollen som hans sidekick, piccoloen – hun har en sånn Shirley Maclaine-aktig underfundighet og finurlighet. 

66 år senere virker Fjols til fjells veldig gammeldags; den er fra 1957 men den virker mye eldre enn dét. Ute i verden hadde man jo rukket å bli postmoderne på denne tiden, se på hva Antonioni og Resnais holdt på med på slutten av 50-tallet. Og her i Norge kom Erik Løchens Jakten bare 2 år senere; den virker helt ubegripelig moderne sammenlignet med dette her.

Fjols til fjells er en film fra en tidligere kinematisk æra, den ligner mer på sånne skrullete 30-talls-komedier fra den gang lydfilm var noe nytt (som Bringing Up Baby fra 1938). Den fremstår som en relikvie fra en svunnen tid da livet, samfunnet og filmkomikk var enklere. Og jeg tror det slår heldig ut, for filmen oppleves som en sånn ekte klassiker som alltid har vært der, og som alltid kommer til å snurre videre i en evig loop. Med litt vin i glasset blir den ekstra gapskrattende.