Forrige gang jeg skrev om påskevin handlet det om de juicy vinene som passer til solvegg og idyll. Men påskevin kan jo også være noe helt annet, nemlig den vinen som passer til tradisjonell påskemat, og det betyr jo som oftest påskelam. I tilfelle noen av leserne kom til Nattverden ved å google påskevin, for så å finne en artikkel om feil type påskevin, skal jeg nå prøve å rette opp skaden. 

Den aller mest tradisjonelle og åpenbare vinen man kan finne på å hente fram i påsken er vel en klassisk Rioja. Der finnes det mange gode alternativer som mange har skrevet mye om før, for eksempel fra fremragende produsenter som Lopez de Heredia, Muga og Cune. Alle gode valg. Men hva hvis vi prøver noe bittelitt nytt og vender oss til den spanske vinregionen som ligger sørvest for Rioja, der de også lager tradisjonelle viner på fortrinnsvis tempranillo? Ribera del Duero er ikke akkurat en ung og hipp region, men kanskje bittelitt yngre og hippere enn Rioja. Vinstilen sies å være friskere og mer elegant.

Fernández Rivera

Alejandro Fernández er en av de mest prominente vinmakerne i Ribera del Duero. Han kjøpte sin første vingård i hjembyen Pesquera i 1972, sammen med sin kone Esperanza Rivera. Tinto Pesquera ble en suksess og Fernández-familien utvidet med flere vinhus – Dehesa La Granja i 1993 og Condado de Haza i 1995. I tillegg har de vinhuset El Vinculo i Castilla La Mancha siden 1999. I dag heter selskapet Familia Fernández Rivera og styres av 3 døtre og 4 barnebarn. 

Vi tager 3 viner fra 3 bodegas og setter dem sammen med den andre norske påsketradisjonen over alle: påskekrim. Det er et særnorsk fenomen, det er ingen som har hørt om påskekrim i Spania eller andre steder. Men jeg har hentet fram en spansk filmserie i krim-sjangeren, og hvis man ser den i påsken så blir det vel påskekrim?

Baztan-trilogien 

Baztan-trilogien er en bestselgende spansk krimromanserie skrevet av Dolores Redondo, og når man har en bestselgende sådan så tar det ofte ikke lang tid før noen kjøper filmrettighetene. Her er det produsent Peter Nadermann som står bak – samme mann som gjorde filmatiseringene av Stieg Larssons Millennium-serie. Regissøren er Fernando González Molina, som har gjort mye TV og hadde en hit med debutfilmen 3 meter over himmelen i 2010 – den mest sette spanske filmen det året. Manusforfatteren Luiso Berdejo kommer fra skrekkfilmverden, det var han som skrev found footage-klassikeren [REC] (og det har han levd på siden?)

Den første filmen i Baztan-trilogien Den usynlige vokteren kom i 2017, mens de to oppfølgerne ble lansert på Netflix i løpet av 2020. Det kan jo være alle andre har sett disse for lenge siden, at det er bare jeg som ikke har fått det med meg. Men for meg var dette noe jeg snublet over i Netflix’ spansk-språklige bakkorridorer, så hvorfor ikke gjøre påskekrim ut av det? 

Den usynlige vokteren (El guardián invisible)

I film nummer 1 møter vi vår heltinne Amaia Salazar. Hun har jobbet for FBI, men bor nå i Pamplona og jobber i Navarra politidistrikt. Hun har motvillig tatt på seg en seriemorder-sak i sin egen hjemby Elizondo i rurale Navarra – hun må reise hjem igjen. Flere unge jenter har blitt drept under besynderlige omstendigheter. Lokalbefolkningen tror det må være den mytologiske skapningen Basajaun som har drept dem. Altså en kjempestor hårete menneskeape som lusker rundt i skogen, i følge baskisk mytologi.

Familien til Amaia driver et lokalt bakeri, og plottet tykner når det viser seg at en lokal spesialitet, bakverket txantxigorri har blitt funnet på likene. De kaller inn en kakeekspert som konstaterer at denne txantxigorri’en er av spesielt høy kvalitet og kun kan være fremstilt på 5 bakerier. Og så er det snakk om forskjellige meltyper som lab-analyseres og full pakke. Jeg ble veldig nysgjerrig på den kaken, så jeg fant en oppskrift på nett, i håp om å bedre kunne forstå hva det er for slags bakverk.

… Tilbake til filmen

Det jeg liker best med filmen er hvordan den bruker lokale spesialiteter, som disse kakene, og den baskiske mytologien. Det gjør det til en unik baskisk og navarrisk historie med en sterk identitet. Filmen får også mye ut av locations, spesielt de dype frodige skogene som ikke ligner på noe som finnes i resten av Spania. Det er mye mystikk i en god skog altså. 

Filmatisk sett er det ganske ordinære greier, med en estetikk som ligner mer på TV enn film. Selve krimplottet er liksom helt greit, men det som gjør meg interessert i å se videre er at jeg lurer på hvor de vil gå med det mytologiske, det okkulte, et monster i skogen… Basajaunens betydning forblir uforløst i denne første filmen, men det hintes til at den vil komme sterkt tilbake…

Dehesa La Granja 2018

Vi begynner med den enkleste og billigste vinen fra Fernandez: Dehesa La Granja er et besnærende innsteg. Kompakte mørke bær i nesen med eukalyptus. Fruktdrevet med saftige mørke bær i munnen, et visst undermodent preg. Fin rå jordlighet og et herbalt bakteppe. I 150 kroners-klassen er dette imponerende kvalitet. Enkelt og bra (er ofte bedre enn komplisert og uforløst). I likhet med den første filmen i serien pirrer den nysgjerrighet på fortsettelsen.

Knoklenes arv (Legado en los huesos)

I fortsettelsen befinner vi oss fire år senere. Amaia er nettopp tilbake på jobb etter å ha fått barn med den amerikanske mannen sin i Pamplona. Den første saken i det nye livet skal vise seg å omfatte både barn og spedbarn, drap og selvmord, og armer som kuttes av. Akkurat det hovedpersonen ikke trenger nå. Gjennom etterforskningen viser det seg også at Amaias egen familiehistorie er ubehagelig tett knyttet til hendelsene. Etterforskeren blir tvunget til å konfrontere mørke hemmeligheter fra sin egen oppvekst, og det er grimme saker. 

Baztan-trilogien er en serie av frittstående filmer, ikke helt ulikt de norske Varg Veum-filmene (men litt bedre). Eller kanskje de danske Avdeling Q-filmene er en riktigere referanse (men de holder høyere kvalitet). Det er altså sånn at hver film har sitt krimplott som blir nøstet opp, og som skal kunne oppleves som en fullstendig narrativ. Og så er det i tillegg en overordnet narrativ som forhåpentligvis holder det spennende hele veien – og her er jeg mye mer interessert i den. Det er et litt masseprodusert nordic noir-slør over fortellingen, men så har den den baskiske twisten som gjør at det stikker seg ut. Jeg vil ha mest mulig av den.

Således blir Knoklenes arv mer et mellomkapittel for meg. Det den tilfører er at Amaia blir en rikere karakter etterhvert som bakgrunnshistorien blir mørkere og mørkere. Vi blir kjent med henne og vi skjønner at hun ikke har det bra. Og det gjør jo at jeg blir mer interessert i å følge med videre i neste film… Men også litt nervøs for om disse filmene har det som trengs for å hale det i land. For som frittstående fortelling blir dette plottet for generisk og wishy-washy altså. 

Condado de Haza Crianza 2019

Mens jeg begynner å bli utålmodig med filmserien, så begynner vinene virkelig å falle på plass. Condado de Haza er en helt typeriktig Ribera del Duero, imponerende helstøpt til under 200 kroner. Her er moden frukt og et krydret preg med laurbærblad i nesen. Etter forrige vin: her er eiken på plass i klassisk stil. Bløt frukt med mørke bær som blåbær og solbær i munnen. Friske tanniner som minner om Chianti. Vaniljeslutt. En mer ambisiøs stil enn lillebroren; ikke så ensidig fruktdrevet, her er det jordlige mer fremme. Mer motstand og struktur, som også gjør den bedre rustet for påskelam. 

Offergaven (Ofrenda a la tormenta)

Vi er tilbake i Pamplona, et nyfødt barn har blitt myrdet, og barnefaren er arrestert. Amaia er på saken, og nå som vi har kommet til filmseriens siste avsnitt så tenker jeg at jeg må holde tungen beint i munnen og være forsiktig med hvor mye jeg sier om handlingen for det kan fort bli en spoiler. For det er mye intriger og innfløkt historikk som har bygd seg opp, som skal gi avkastning her. 

Problemet er bare at filmen ikke gir oss dét. Det er som om manusforfatteren har glemt hva som skjedde i de forutgående filmene, alt det han har latt henge i luften. Hele sporet med familiebåndene er plutselig ikke viktig lenger, og vi får en ny skurk som er mye mindre interessant enn den forrige. Det overordnede (trodde jeg) plottet med den mytologiske apemannen Basajaun er tilsynelatende helt glemt – selv om serien gikk veldig langt i å bygge den opp med et megetsigende sluttbilde i første film. 

Offergaven undergraver de tidligere filmene, til fordel for en episodehistorie som er den mest okkulte og horror-aktige hittil. Her er heksekunst og konspiranoia, og valnøtter med overnaturlige egenskaper. Det er nok som skjer her til at man kan la seg rive med på et scene-for-scene-nivå. Men som siste kapittel i en filmserie så har den ansvar for å nøste opp det hele på en narrativt tilfredsstillende måte, og det gjør den ikke. Følelsen jeg sitter igjen med er at filmskaperne viklet seg inn i så mange floker og intriger underveis at de glemte mål og mening.

Pesquera Crianza 2019

Når filmserien faller fra hverandre på slutten, så klarer vinmaker Fernandez å levere stødig på alt han har bygd opp til. Pesquera er hans opprinnelige, og nå mer påkostede vinhus. Den er et tydelig steg opp, samtidig som man kan se en rød tråd. Cuvéen heter Pesquera Crianza 2019 og har en dyp, rik, fruktig nese med elegant eik. Energiske “portugisiske” bær i munnen. Rik og saftig frukt som strekker seg hele veien ned i dypbassen. Sammenlignet med lillesøstrene er her et bredere register med bedre detaljering. Flott balanse mellom stor fylde og delikat finesse. Stødig struktur. 

Hvis du for eksempel er en av de mange nordmenn som sverger til Muga Reserva til påskelammet, så har du her et solid alternativ. Men også helt topp til en tilbakelent kveld i sofaen med okkult påskekrim. 

Og er det ikke akkurat sånn det skal være da? Skal ikke påskekrim på TV være litt slapt og våsete? Og så kan du ta en slurk til av vinen og kjenne at det brer seg i kraniet og påskefreden senker seg. 

De 3 flaskene er tilsendt fra importør.