Shiraz-dagen

Fjerde torsdag i juli er Global Shiraz Day, og da må vi benytte anledningen til å drikke litt vin. Hvis jeg skal gi litt bakgrunnshistorie om denne druen (til eventuelle lesere som ikke har sommelier-utdannelse), så må det være at den kommer til sin høyeste forløsning i Rhône-dalen, i legendariske områder som Côte Rôtie og Hermitage. Og at druen kalles Syrah i Frankrike (og den nordlige halvkule forøvrig) og Shiraz i Australia (og den sydlige halvkule forøvrig). Det fins allerede en offisiell Syrah-dag i februar, men de australske vinbøndene følte seg urettferdig behandlet da de fikk lite oppmerksomhet for sin fantastiske Shiraz på den dagen. Derfor har de laget sin egen Shiraz-dag. Og nå er den store dagen her!

Derfor har jeg funnet frem min favoritt-shiraz fra Australia. Den er laget av Lethbridge Wines i Victoria, og paradoksalt nok har den fått navnet Que Syrah Syrah. Altså med det franske navnet på druen! Heldigvis har vinmakeren Ray fylt etiketten med en utførlig tekst som forklarer akkurat det valget: “Syrah is what the French call Shiraz and this wine is made in a traditional Old World style, using 3000L oak vessel for fermentation and then maturation in traditional 1200L oval oak foudres. This allows for both a pure expression of the rich fruit and spicy aromatics of Australian Shiraz as well as the development of the savouriness and texture reminiscent of Syrah.”

Filmen jeg velger meg til denne vinen er en dokumentar om en av Australias fremste kulturelle eksportartikler – i tillegg til Shiraz – jeg snakker selvfølgelig om Nick Cave. Den legendariske dommedagstrubaduren kommer fra rurale Victoria; født i Warracknabeal, oppvokst i Murrumbeena. Vinprodusenten Lethbridge holder til i tettstedet Lethbridge, ikke langt unna. Det er store avstander i Australia, men alt dette er små steder i området rundt Melbourne. Druene kommer fra Pyrenees litt lenger nord i Victoria. 

“This Much I Know To Be True” er delvis en dokumentar, delvis en konsertfilm (uten publikum), litt musikkvideo… Delvis en mockumentar? I filmens åpningsscener møter vi Nick Cave i et keramikkverksted. Det er Covid-tider. Han forteller til kameraet at han har fulgt myndighetenes råd for hva kunstnere som sliter under pandemien bør gjøre. Han har etterutdannet seg, til keramiker. Og han viser oss forskjellige små figurer han har laget, der alle sammen fremstiller Satan i forskjellige livsfaser. Typisk! Denne sekvensen er en slags Nick Cave-sketsj, hans versjon av “This Is Spinal Tap”. Og den signaliserer at den filmen vi ser ikke er en helt ordinær konsertfilm, men noe som opererer litt rundt omkring på aksen mellom dokumentar og fiksjon. Her kan alt skje. 

Det er Covid-tider, og i tillegg til å uttrykke seg keramisk, kjenner Nick på et brennende behov for å uttrykke seg musikalsk. Men myndighetene har stengt ned alle konsertene hans. Så han forskanser seg i en tom konsertsal, og han inviterer med seg mannen som etterhvert har blitt hans viktigste kreative partner, den frenetiske fiolinisten Warren Ellis. Sammen fremfører de de nye låtene Nick har skrevet. Av og til stikker noen kordamer innom, i en scene kommer Marianne Faitfull på besøk. En strykerkvartett, en batterist. Men ikke noe publikum. I stedet har Nick invitert med sin venn, filmregissøren Andrew Dominik. Som stiller med et minicrew for å fange det som skjer, slik at det likevel forhåpentligvis på en måte kan få et publikum til slutt. Seerne av filmen. 

Andrew Dominik slo igjennom som filmskaper med “Chopper” i år 2000 – et definerende verk i massemorder-biografi-sjangeren som står så sterkt i australsk film. (Som forresten nylig fikk en restaurert 20 års jubileums-utgivelse.) Hans mest kjente film er “The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford”, der også Nick Cave hadde en liten rolle som en trubadur. Glimrende film! Og når man ser disse filmene er det lett å se for seg at regissøren er Nick Cave-fan. Det er i hvert fall en viss overlappende tematikk, en fascinasjon for det primale og brutale, døden, bibelen, de mørkeste sidene av den menneskelige tilstand.

Det Dominik gjør i denne filmen er å skape en levende situasjon mellom låtene og seeren. Ofte lar han kamera dvele på Caves fremførelse og det blir en intim situasjon, helt tett, vi kan kjenne pusten hans, han har en magnetisk tilstedeværelse… Men også ofte en dans rundt musikerne, kamera svever i rommet. Fotografen er selveste Robbie Ryan, som har gjort noen av de mest visuelt slående filmene jeg har sett de siste årene – Yorgos Lanthimos’ “The Favourite”, Andrea Arnolds “American Honey”, Ken Loachs 3 siste filmer. Det estetiske prosjektet her handler om å gjøre en statisk situasjon (et band på en scene) til noe som er visuelt dynamisk og variert. Med stor variasjon i linsebruk, aspect ratio og kamerabevegelser. Jeg blir spesielt begeistret når Ryan finner fram de ekstreme vidvinkellinsene fra “The Favourite” og lar kamera snurre 360 grader rundt musikerne.

Når det kommer til stykket er det låtene til Nick Cave det handler om. Han har mange låter på lager, men dette handler om de nye han har, det er de han er interessert i nå. Cave innledet en ny fase av sin karriere med albumet “Push The Sky Away” i 2013, der han har tatt et steg bort fra konvensjonell låtstruktur og inn i et mer dronete lydlandskap, mer skisseaktige melodier og vokal. En stil som løfter fram tekstene – som alltid har vært hans fremste kvalitet – og legger ordene nesten sjokkerende åpent i dagen. Låtene som fremføres i filmen er hentet fra hans siste 2 album “Ghosteen” og “Carnage”. I privatlivet har Cave gått gjennom familietragedier i perioden da dette ble skrevet, og låtene er preget av dèt. Sorg. En eksistensiell søken etter lys i mørket. Men det er også noe forløsende og optimistisk i dette, som er første gang Nick og Warren fremfører låtene.

Til dette materialet kan vi ikke ha en hvilken som helst vin. Vi trenger noe som tåler å stå i stormen. Derfor passer det bra, på Shiraz Day, at disse vinene er kjent for å være store og robuste i stilen. Que Syrah Syrah fremstår som et klassisk fyldig uttrykk for druen. Fotorealistiske mørke bær på stilken. Taggete mellomtone og en kjellerdyp bass, men overraskende mjuk i slutten. Røffe tanniner som trenger luft og store glass. Det blir en sånn kveld der jeg blir sittende og snurre vinen i glasset. I takt med musikken. Det er mye motstand, men det er sånn livet er.

“This Much I Know To Be True” kan sees på MUBI

Lethbridge Que Syrah Syrah – kr 299,90

Leave a Reply