Når det kommer en ny film fra en regissør som har levert 37 spillefilmer på 37 år, er det lett å gå inn med visse forventninger. Men med The Christophers viser Steven Soderbergh nok en gang at i dette kunstnerskapet er alt helt åpent. Han har kommet opp med så mye hummer og kanari gjennom fem tiår at det eneste konsistente er uforutsigbarheten. Fra pepsodentiske blockbustere (Ocean’s Eleven) til feberdrøm-arthouse (Kafka) til metafysisk sci-fi (Solaris) til rufsete hjemmevideo-eksperimenter (Bubble)… Jeg kunne fortsatt, men da ender jeg opp med å ramse opp hele filmografien. Jeg opplever prosjektet hans som en kontinuerlig konseptuell utforskning fra en mann som nekter å la seg definere av noe som helst utenfor sin egen idéverden. Det høres kanskje esoterisk ut, men gleden med en ny Soderbergh-film er akkurat dét: å sitte i mørket og gradvis oppdage hva slags film filmen skal være denne gangen. 

Og her er altså The Christophers. Tittelen henspiller på en maleri-serie av den eksentriske kunstneren Julian Sklar, portretter av en tidligere elsker. De første maleriene kom på 90-tallet, men den tredje bolken – syv malerier – har stått uferdige på loftet i 30 år. Julian orker bare ikke å ferdigstille dem. Men så er det barna hans, de to døgeniktene Barnaby og Sallie, som er mistenkelig opptatte av at bildene skal bli ferdige. For de antar at faren snart vil dø, og da vil de gjerne ha noe veldig verdifullt de kan selge unna i en fei. Derfor oppsøker de Lori Butler, en nedkjørt kunstrestaurator, og prøver å overtale henne til å dra hjem til gamlefar, infiltrere hjemmet hans, og på en eller annen måte sørge for at bildene blir ferdigstilt. 

Jeg vet ikke hvordan akkurat denne filmen har blitt til, men jeg har en teori. Soderbergh fikk et ferdig manus i hendene, og han så tydeligvis noe i det. Ed Solomons manus var et velkonstruert rammeverk med mye tematikk å bite i, og med spesielt vittig dialog. Men også en relativt håndverksmessig leseropplevelse. I hendene til en mer konvensjonell regissør kunne vi fort fått den følelsen av å ha “sett det før”. Men det Soderbergh så var et miljø å bli fascinert av. En reise til London, kunstfalsknere, det store huset til en avdanket bildekunstner, fullt av malerier og staffelier og artifakter og snurrepiperier. Han hadde lyst til å gå inn i det huset og kjenne på atmosfæren og utforske det, og… filme det. Siden det er filmskaper han er, liksom.

Og for å spekulere videre så var det en skuespiller han ikke fikk ut av hodet. En ung og enigmatisk kvinne som han så noe helt unikt i. Han var litt forelsket i henne. Nei, vi holder det profesjonelt. Han måtte bare caste henne i noe, og prøve å fange magien hennes med det nye kameraet sitt. Han så at dette manuset hadde en perfekt rolle for henne, der hun kunne utfolde særpreget sitt og løfte det hele til å bli noe mer. Og hvis han paret henne opp med en av de store, gamle englenderne, så kunne han få en fascinerende duo. Dynamikken mellom de to, han så at det er der filmen ligger. Michaela Coel og Ian McKellen sammen i et hus! Dét var en film han måtte lage.

Og når jeg i skrivende stund beskuer det ferdige resultatet så er det akkurat denne opplevelsen jeg har. Soderbergh tar et spennende premiss, og åpner det opp for noen filosofiske tanker om hva et kunstverk er, hvem som egentlig er skaperen, og hva som gir det verdi. Høytsvevende altså, men sjangerforankret i en heist-komedie som ikke glemmer å underholde. Det er den idiosynkratiske blandingen som gjør filmen interessant: på overflaten er det en «hvem lurer hvem»-komedie, under overflaten er det et intellektuelt kammerspill, et slags duellstykke mellom to smartinger.

Ian McKellen er selvfølgelig perfekt i rollen som Sklar, det fremstår som en figur som er spesialskrevet for ham. De to dumme arvingene spilles av James Corden og Jessica Gunning, og de får meg til å le oppi det hele. Er de briljante, eller er de litt i overkant Olsenbanden? Jeg er usikker. Men så kommer Michaela Coel og fjerner all tvil, ved å tilføre en stor dualitet. Hun er utspekulert, hun holder kortene tett til brystet, hun utsondrer en slags kald aura rundt varm energi. Hun har så mye kompleksitet og enigma, og Ian McKellen er en av de få som er stor nok til å møte henne på det nivået. Den gamle mesterens blottlagte ego og hennes stille beregnende blikk. Lenge etter at plottet er glemt, sitter de to igjen. Og der har han fanget en film, Steven Soderbergh.

På sin egenrådige måte. Det er vel ingen andre som lager film sånn som han. Soderbergh er sin egen filmfotograf, hvor han opererer under pseudonymet Peter Andrews. Han er også sin egen klipper, da kaller han seg Mary Ann Bernard. Han bruker sine egne Red-kameraer, bortsett fra de gangene han heller vil skyte med Iphone’en sin. Slik unngår han alt det som er så irriterende med å lage film: han trenger ikke å vente på noen, ikke spørre noen om lov, ikke forklare seg. Når han ser noe i søkeren vil han ha det med en gang. I The Christophers håndholder han kameraet gjennom husets krinkelkroker, lister seg etter dem, opp og ned de knirkete gamle trapperommene. Søkende og organisk, på et oppdrag om å fange nerven mellom de to. «Du skal kunne se denne filmen uten lyd og forstå hva som skjer,» sier han om prosjektet. Og således fortsetter utforskningen. Neste film blir noe helt annet, det er det eneste som er sikkert. 

Artelium Pinot Noir

Filmens engelske identitet og gjennomgående kunstmotiv gjør Sussex-produsenten Artelium til det uungåelige valget. Navnet betyr vel noe sånt som «samlingssted for kunst», og på vingården lar de vin og samtidskunst sammenstilles, med store skulpturer uti vinmarkene. De lager god chardonnay, og pinot gris også, men filmens underfundig-intellektuelle lynne gjør at jeg får mest lyst til å lene meg tilbake med en pinot noir. Og bare kjenne på nyansespekteret.

Artelium Pinot Noir 2023 er transparent rubinrød i glasset. I nesen er det nype, lyse bær og bare litt kakao. I munnen er den lett på labben med delikat frukt som balanseres av den beryktede engelske syren. Lette og faste høyoppløselige tanniner. Elegant og business casual i stilen, oppleves som tilkneppet. 

Forrige gang jeg smakte denne vinen var det i 2022-årgangen, og jeg opplevde den som betydelig mer åpen og raus rett i glasset. Det henger sannsynligvis  sammen med at 2022 var en spesielt varm sommer i England, mens 2023 var en kjølig og fuktig sesong som ble reddet i tolvte time av sol i september. Dette manifesterer seg som en vin med ryggrad for fremtiden. Etter en god runde i dekanteren åpnet den seg mer, men jeg skulle egentlig ønske jeg hadde åpnet flasken dagen før. Eller egentlig trenger den et par år i kjelleren.