Det store spørsmålet når man skal skrive en anmeldelse av The Drama, den nye filmen til Kristoffer Borgli, er hvorvidt man har lov til å nevne den store twisten. For det er det som heter “å spoile”, og det skal man i hvert fall ikke gjøre hvis man har et minstemål av anstendighet, det er noe alle vet i disse tider. Men når vi snakker om The Drama så tenker jeg det er betimelig å stille spørsmål ved om det i det hele tatt er en twist det dreier seg om, eller bare et vendepunkt. Fordi det inntreffer såpass tidlig i filmen. Dramaturgisk snakker vi om katalysatoren – punktet som setter i gang fortellingens 2. akt. Det er altså momentet som legger hele grunnlaget for det som skjer i hoveddelen av filmen, selve det dramatiske premisset. Og hvis jeg som filmkritiker ikke kan tillate meg å nevne det, må holde det hemmelig, så er det jo vanskelig å i det hele tatt si noe som helst om innholdet i filmen, hva den handler om og hvorledes. Men nå har jeg jo klart å skrive ganske mye om den allerede uten å avsløre hva det dreier seg om, bare ved å kverulere og flisespikke, så kanskje det ordner seg for meg allikevel.

The Drama handler om et tilsynelatende perfekt ungt par (Zendaya og Robert Pattinson har aldri vært mer perfekte) som står på terskelen til å gifte seg. De bor i en perfekt leilighet med kuratert kunst på veggene og vindeltrapp og alt. Alt ligger til rette for et plettfritt Instagram-samliv. Men så skjer det noe som river hele forholdet løs fra virkeligheten slik karakterene trodde de kjente den, og filmen vrir seg over til et slags psykologisk mareritt om … Tja, det handler vel kanskje om noe som er veldig viktig i vår tid: behovet for å eie sitt eget narrativ?

… og med dét tror jeg at jeg har sagt akkurat så mye som jeg har lyst til å si for ikke å si for mye om det usigelige.

Kristoffer Borgli har med en imponerende rekke filmer etablert seg som en filmskaper med en stor evne til å snakke om tidsånden. Og mer spesifikt herje med den, kødde, trolle, satirisere. Syk pike var et nådeløst portrett av influenserkultur og psykisk uhelse i en tid der alt er en konkurranse om sosial kapital. Hollywood-debuten Dream Scenario tok et buñuelsk premiss og kastet det hodestups inn i en zeitgeist av internettberømmelse, moralsk panikk og kanselleringskultur. 

Svakheten. For mens det som er så imponerende med disse tidsåndfilmene er at de har briljante premisser – selve idéen, og hvordan sette den ut i live – så er den andre siden av saken at Borgli aldri har klart å avslutte filmene sine i nærheten av like sterkt som han igangsetter dem. I Syk pike og Dream Scenario opplever jeg det først og fremst som et manusproblem. Energien ligger mer i utforskningen av mulighetsrommet, enn å spikre fast en konklusjon. Men jeg tror også det har noe med hva slags filmskaper Borgli er, hva slags hode han er. Han er en konsept-fyr.

Med The Drama kan jeg konstatere at han har løst problemet, nesten. Her har han endelig fått til en tredje akt som nesten ikke, bare så vidt, er den svakeste delen av historien. Og så er det dessverre fremdeles sånn at når trådene skal samles så oppleves det en smule påklistret. Det er ikke der filmen briljerer. Men da er jeg ganske streng. For det funker. Det er endelig en Kristoffer Borgli-film der alt sitter. Det er ikke perfekt, men det er helstøpt.

Patos Susucaru Bianco 2022

Og for å komme tilbake til det unevnelige som jeg har brukt hele denne teksten på å gå i sirkler rundt, så er det akkurat der vi finner kveldens vin. Det dreier seg nemlig om en scene der det vordende brudeparet, sammen med et vennepar, prøvesmaker bryllupsmenyen. De skal blant annet velge ut vin til maten. Og øyeblikket der hele fasaden begynner å slå sprekker, kommer med dette: “Er det mulig å få smake bare et lite glass til av den skallkontakt-vinen?” spør Robert Pattinson-karakteren. Det skulle han aldri ha sagt …

Og da gir det seg jo nesten selv at kveldens vin må være noe med skallkontakt, også kjent som oransjevin. Her har jeg funnet en fra en annen nordmann som har tatt de multikunstneriske adspredelsene sine ut i den store verden, nemlig Sondre Lerche. Patos Susucaru Bianco er hans samarbeid med den beryktede naturvin-guruen fra Sicilia, Frank Cornelissen. Druen er Catarratto Extra Lucido med fem dagers skallkontakt.

Distinkt spontanfermentert nese, men trygt innenfor det siviliserte. Gul steinfrukt og villblomst. Sicilianske appelsiner i munnen. Solmoden gul frukt. God fylde og seriøs konsentrasjon. Utpreget tørr i grunntonen, med grep fra skallet og bare så vidt oksidativ. Et salt ekko sitter igjen under frukten. Overraskende lite funk og galskap, dette er balansert og anvendelig. Sitter godt til en film der dramaet begynner med ett glass til.