Den store skuespilleren Philip Baker Hall døde 12. juni i en alder av 90. Han var teatermann før han gikk til film, og hadde en lang karriere med biroller i hundrevis av TV-serier og B-filmer. Men vi filmnerder lærte å kjenne han som en distingvert eldre mann, da han slo gjennom på slutten av 90-tallet med sin venn, den unge regissøren PT Anderson sine filmer. Og det var en periode rundt årtusenskiftet da han dukket opp i fremtredende biroller i ganske mange av de amerikanske filmene som betydde noe. The Insider, The Talented Mr Ripley, The Truman Show. Filmer der han ble lagt merke til av mainstream’en, mens han ellers var et ansikt for feinschmeckerne. I en alder av ca 70 ble han en slags filmstjerne.
Noe som er unikt er hvordan han har prestert så mange kraftige, tunge, seriøse roller gjennom så mange år, og når man skal oppsummere det hele så står han klarest igjen i vår kollektive bevissthet for sin rolle i en Seinfeld-episode. Ikke at det er noe galt med det. Når jeg ser om igjen rollen hans som Bookman – bibliotekpolisen – i episode 5 av sesong 3, er det jo en fantastisk rolletolkning. Det er lett å skjønne hva serieskaper Larry David mente når han sa: “Philip has made me laugh harder than any actor I’ve worked with”. Samtidig syns jeg det er viktig å huske at Hall var mer enn den Seinfeld-episoden…
En av hans største roller er i en av hans minste filmer – som president Nixon i Secret Honor (1984). En filmversjon av en teaterforestilling, der skuespilleren er hele filmen. Halls spesialitet er menn som er presset til bristepunktet, og sjelden har dét vært spissere enn her. Vi møter Nixon alene på kontoret med en flaske Chivas Regal, en pistol og en diktafon. I tiden etter at han har gått av, der han prøver å rydde i hodet sitt og legge en slags plan fremover. En nedbrutt mann som forbereder seg til kampen om sitt ettermæle, han er opptatt av ære. Det er ikke akkurat et flatterende bilde som males av Nixon, men det er en sårbarhet der som gjør han menneskelig, og et ønske om å forstå. Hele filmen utspiller seg i ett rom, med 1 skuespiller. Ja, det er bare Philip Baker Hall. Han bærer hele filmen alene.
Produksjonen er et eksempel på “filmet teater”. Altså man tager en teaterforestilling, regissør Robert Altman filmer den, og sånn er det med den saken. Men er det så galt da? Hvis Altman ikke hadde filmet det så hadde jeg aldri fått oppleve denne forestillingen – og Philip Baker Hall-prestasjonen. Da hadde den kun eksistert i minnet til de som var til stede i salen den gang. Denne evnen til å forevige er jo noe vakkert med filmmediet; det er en av de fantastiske tingene film kan gjøre.
Robert Altman var en filmskaper som hadde en storhetstid på 70-tallet, og en ny glansperiode på 90-tallet, og denne filmen kommer fra den mellomperioden på 80-tallet da ingen var særlig interessert i han. Et bunnpunkt i karrieren? Altman hadde tatt jobb som filmlærer på universitetet I Michigan, og Secret Honor ble laget som en del av undervisningsopplegget. Han hentet inn sin faste fotograf og scenograf, og fylte på med studenter som øvrig crew. Det er en liten og ujålete film, og det er det som er bra med den. Den forsøker ikke å imponere med noe annet enn kraften i spillet til Philip Baker Hall.
Derfor må den nytes sammen med en vin som ikke aspirerer til de store himler, men som er ute på gølvet. Jeg har valgt Babcock Santa Barbara Pinot Noir, en enkel og rimelig vin. Men i motsetning til andre amerikanske viner i prisklassen syns jeg den fremviser sin egen sjarm. En god balanse av friske bær og mørkere toner, mocca. Et krydret og litt støvete preg som passer til en klassiker fra langt bak i arkivet. En liten skuff i det brune skatollet på kontoret til Nixon.
Hvis du vil drikke en stor vin bør du heller se den Nixon-filmen fra 90-tallet av Oliver Stone, med Anthony Hopkins. Den er jo litt pompøs av seg.
Secret Honor er tilgjengelig på DVD fra Criterion Babcock Santa Barbara Pinot Noir 2018 - Vnr 2896601 - Kr 189,90