Charles Smith er rockemanageren som ble vinmaker. Da han turnerte rundt med The Cardigans på 90-tallet fikk han øynene opp for wining and dining, et viktig aspekt av turnélivet. Og da han dro på roadtrip med The Raveonettes gjennom Walla-Walla Valley i Washington bestemte han seg for at han ville dedikere resten av livet sitt til å lage sine egne viner på dette stedet.

23 år senere er han en av de mest anerkjente vinmakerne i Washington State. Han har bygget sitt renommé på enkle, ærlige viner uten klabb og babb. “It’s just wine, drink it,” er slagordet hans. Nattverden har tidligere anbefalt hans Kung-Fu Girl Riesling, og i dag skal jeg gyve løs på hans rødviner av cabernet sauvignon og merlot. Dette er robuste og usminkede viner som passer bra til sjangerfilmer av det grovskårne slaget. For eksempel dagens blodferske skrekkfilmer. Jeg tok med to Charles Smith-viner for å se to nye Ti West-filmer.  

X (2022)

I likhet med Charles Smith er Ti West en fyr som går sin egen vei. Av samtidige amerikanske horror-regissører er han ikke den mest kritikerroste, ei heller suksessrike. Han er ikke en del av denne selvhøytidelige bølgen som kaller seg elevated horror, der Ari Aster og Jordan Peele hoverer. Han er ikke en Tarantino-undersått som Eli Roth. Ti West driver på med sin egen greie – selv om filmene hans alltid har et nivå av sjanger-pastisj, eller kall det homage – så er de umiskjennelig personlige. En West-film er en nerdete hyllest til filmhistorien, og de spesifikke obskure avkrokene som denne nerden digger mest.

Gjennombruddsfilmen hans House of the Devil var et friskt pust innen 2009-skrekkfilm, en leken og filmatisk raffinert 80-talls slasher/spøkelseshus-fusjon med en klype satanisme og en twist av noe så 2009-spesifikt som mumblecore (“få inn Greta Gerwig og la henne bable i vei”). West fulgte den opp med en rekke filmer som tok for seg forskjellige subgenre, men som dessverre manglet inspirasjonen og eventyrlysten fra gjennombruddet. The Innkeepers (2011) var et litt for generisk spøkelseshotell, mens The Sacrament (2013) var hans bidrag til found footage-sjangeren – en god setup men for mye fyllmasse og for lite fett. Jeg kom aldri så langt som å se westernen hans In a Valley of Violence (2016), den passerte litt under radaren og jeg hørte vel egentlig ingenting bra om den. Jeg hadde kanskje nesten avskrevet Ti West – og derfor er det desto mer gledelig at han i 2022 plutselig stikker hodet frem, og viser seg å være i kreativ toppform.

Filmen heter X. Den spesifikke flekken i skrekkfilmhistorien som West har satt seg fore å kultivere denne gangen, og forhåpentligvis dyrke frem noe nytt ut av, er The Texas Chain Saw Massacre (1974). West setter alle kluter til for å fylle lerretet med et kornete grumsete nedsarvet innavlet bygde-USA-helvete som kan leve opp til alle våre mest traumatiske minner fra den vidunderlig fæle Tobe Hooper-filmen. Og som publikum føler man seg fort i gode hender, det er tydelig fra første scene at dette er stilmessig forseggjort nostalgi. Men det som løfter X er at den er mer enn stil og Leatherface-pastisj. Den har jo også en ganske original historie å fortelle, som er plantet i et filmatisk univers med mye å bite i.

I det herrens året 1979 følger vi et porno-crew på vei til location. De har fått leie en gammel låve langt ute i ingensteds som de har tenkt å bruke som studio for sitt neste snuskverk. Men da de ankommer blir de møtt av husverten som viser seg å være en 100 år gammel ravende redneck som benytter enhver anledning til å vifte med hagle. Og oppi huset har han en kone som vandrer rundt i nattkjole og virker ganske desorientert. På eiendommen finnes forresten også en innsjø som virker perfekt til nakenbading – helt til de møter den veldig sultne alligatoren som bor der. 

Og hvis ikke dét høres ut som alt man kan ønske seg for en helaften, så består porno-crewet av noen fargerike karakterer med sin egen dysfunksjonelle dynamikk. Produsenten med dollartegn i øynene. Fotografen som er besatt av tanken på at porno også kan være kunstnerisk høyverdig. Han har tatt med seg kjæresten sin for å hjelpe med lydboomen, hun syns først det er fælt med porno, men når hun får se hvordan det utspiller seg blir hun besnæret. Skuespillerne som prøver å være i et parforhold midt i alt dette. Og så er det selve protagonisten, den unge aspirerende Maxine som har ett mål i livet, å bli en stjerne. Hun har et mantra fra den kristne sekten hun vokste opp i: “I will not accept a life I do not deserve”. Dette bærer hun som en fane inn i pornobransjen.

X er en film der veldig mye klaffer for West. Kanskje det er flaks. Kanskje han har gått og perkolert på dette hele veien. Men det oppleves som et sprudlende spontant prosjekt der alle de beste talentene hans faller på plass. Han får fremvist sin imponerende sjanger-knowhow – den har jeg vel egentlig aldri betvilt, men det er her det kommer til sin rett – i et finstemt sammensurium av referanser og snurrepiperier. Det hele har en befriende følelse av kreativt overskudd, en kontinuerlig strøm av idéer og en smittende fortellerglede. X formidler følelsen av å lage en god gammeldags skrekkfilm full av fandenivold; det som kommer igjennom til seeren er en ubesudlet horror-glede.

Denne grymme filmen ble inntatt sammen med en flaske Chateau Smith. Fremstilt av 97% cabernet sauvignon med 2% petit verdot og 1% cabernet franc. En ganske klassisk Bordeaux-blend altså, og smaken er heller ikke så langt unna. Ingen stor kompleksitet, men først og fremst enkelt og ærlig håndverk, som er just det vi trenger til Ti West. En klassisk stil med litt lagringspreg er en god match for filmens nostalgiske lynne, og denne har tyngde og motstand nok til å stå støtt gjennom eskalerende faenskap.

X kan leies på de fleste digitale strømmetjenester: Allente | Blockbuster | Google Play | Itunes | SF Anytime | Telia Play | TV 2 Play | Vega Hjemmekino | Viaplay | YouTube Movies

Ch. Smith Cabernet Sauvignon er tilgjengelig på Vinmonopolet

Pearl (2022)

Og i samme øyeblikk som X viser oss at vi ikke kan avskrive Ti West likevel, drar han én film til ut av ermet. En som utspiller seg i det samme filmatiske universet som X, og dermed gjør franchise ut av det. Det var ikke sånn at West hadde planlagt det hele tiden, det som skjedde var at innspillingen av X ble COVID-nedstengt halvveis i opptakene. Og mens West satt der og kneget i vente på å få ferdigstille opptakene, skrev han like godt manus til en film til. En villain origin story (skurkens opphavshistorie) som utspiller seg 60 år tidligere, en ekte prequel. Og når opptakene endelig kom i gang igjen, så fortsatte Ti bare å skyte til han hadde to filmer.

Vi er på den samme nedsarvede gården i det rurale Texas (filmet på New Zealand). Året er 1918, samfunnet er preget av en pandemi – spanskesyken. Vi møter den ambisiøse unge kvinnen Pearl som drømmer om at livet skal være noe mer. Hun hadde funnet mannen i sitt liv og hadde akkurat rukket å gifte seg med han, men så ble han sendt i krigen. Nå sitter hun fast i en kummerlig tilværelse med en far som er rullestolbundet og mer eller mindre grønnsak, og en autoritær mor som styrer hjemmet med jernklo. Pearl sniker seg ut og går på kino der hun drømmer seg vekk. Hun vil bli en stjerne. Hun kjenner på den store smerten av at tilværelsen ikke kan tilfredsstille sinnets behov. I tillegg har hun noen mindre sympatiske personlighetstrekk, som at hun liker å drepe dyr på gården, og misbruke sin far som ikke kan gjøre motstand. Filmen tar oss med på en desperat og destruktiv reise, Pearls nedadgående spiral inn i galskapen. 

En av filmens mest overbevisende egenskaper er Mia Goths dedikerte rolletolkning som Pearl. I forrige film spilte 29-åringen den 80 år gamle versjonen av Pearl – i tillegg til at hun spilte den filmens unge ambisiøse pornoskuespiller Maxine. Som i likhet med den unge Pearl er på en ikke helt sunn selvrealiseringstokt. Det er en besyndelig trippelrolle som vi nesten må anta at det er en dypere tanke bak. Det samme fjeset bak alle figurene tilfører en ekstra dimensjon av at det handler om noe mer enn disse spesifikke karakterene. 

Til å være en film med handlingen lagt 104 år tilbake i tid fremstår Pearl som en påfallende samtidsaktuell historie. Som nevnt så foregår den under en pandemi, og det er jo noe vi kan relatere til. Men den får meg også til å tenke på reality-deltakere og TikTok-kjendiser i SoMe-tidsalderen. I likhet med 1910-tallets Pearl og 70-tallets Maxine vokser dagens unge opp med et virkelighetsbilde der det store i livet er å bli en stjerne, ikke for å utrette noe eller forandre verden eller noe sånt, men å være kjendis for å være kjendis. Kanskje filmskaperen ønsker å synliggjøre at akkurat dét ikke er noen klok vei å gå. Kanskje vi kan lære noe av disse skrekkfilmene.

Oppi alle disse parallellene og parablene er det verdt å bemerke at Pearl er en ganske forskjellig film fra X. De er begge retro, men når X handlet om å dyrke 70-tallets rurale horror, viser Pearl oss et 1918 sett fra selveste Hollywoods gullalder, perioden på 30-50-tallet da alt var så fargesprakende flott. Mens X var mørk og grumsete er Pearl flombelyst med en tindrende palett. Den klareste estetiske referansen er 1939-versjonen av Trollmannen fra Oz. Når man så tar dette kitsch-glinsende Technicolor-universet og lemper det ned i en avgrunn, når den søte piken viser seg å være en massemorder in spe, blir det en slående filmatisk helvetesvisjon. Det er sånt man kan få mareritt av.

Ti Wests to filmer utfyller hverandre både tematisk og mytologisk. Som enkeltstående verk syns jeg fremdeles X fremstår som den sterkeste av de to. Det er kanskje fordi jeg er den typen filmnerd som virkelig elsker The Texas Chain Saw Massacre, og det gjør meg så glad når jeg ser en ny film som klarer å harke opp det spesifikke slimet på en overbevisende måte. Mens Pearl fremstår for meg mer som et sideprosjekt, et addendum. Men den beste måten å se X på er også den beste måten å se Pearl, nemlig sammen. De skaper en helhet som er større enn summen av bestanddelene.

Film nummer 2 ble inntatt sammen med Charles Smith-vinen The Velvet Devil. En merlot… for er ikke det litt sånn retro og kitsch i seg selv? Tesen min er at amerikansk merlot har vært så uhipt så lenge at det har blitt hipt igjen. Denne vinen har i hvert fall en fin utemmet stil med litt rulletobakk og tre i toppen. Riktignok en myk toddy-aktig mellomtone og en pent avrundet bass. Som tittelen henspiller til er det en dualitet mellom det fløyelsmyke og det diabolske. En fornøyelig vin til alt som er Americana, grillmat og skrekkfilmer, rock-n-roll og tupperware, drømmen om Amerika med alle sine bunnløse mørke hull. Leatherface som veiver med motorsagen, og trollmannen er bare en bitteliten mann bak en sinnssyk fasade.

Pearl har foreløpig ikke fått norsk distribusjon.

Charles Smith Velvet Devil Merlot 2019 kan kjøpes på Vinmonopolet